Jeg vokste opp i massemedienes gullalder. Vi hadde mektige hovedstadsaviser og en enslig lokalavis, i tillegg til én radiokanal og, etter hvert, én fjernsynskanal. Det var kommunikasjon fra de få til de mange; det var budskap som skulle oppfattes, men ikke besvares.

         I dag er alle som ønsker det både journalist, redaktør og ansvarlig utgiver på en og samme tid. Bertholt Brechts drøm fra trettiårene, om en kringkasting der alle kan snakke til og med alle, har blitt virkelighet i milliarder av websider og "poster" på sosiale medier. Resultatene av denne utviklingen er mange og nokså dystre: Svært mange snakker, enda flere lytter og de fleste legger vekk sin kritiske sans. Kakafoni er et gammelt ord vi burde ta fram igjen.

         For å gjøre denne utviklingen enda raskere og kraftigere blir vi nå for tiden tilbudt "kunstig intelligens" i våre forsøk på å uttrykke oss. Mens jeg skriver dette må jeg motstå fristelsen til å trykke på "Hjelp meg å skrive"-knappen som webhotellet mitt har gitt meg tilgang til. Men siden jeg så hva denne digitale tullebukken av en kunstig intelligens forsøkte å fylle siden med før jeg kom i gang, så er jeg ikke fristet. Kanskje kunstig intelligens er mulig. Men vi er slett ikke der ennå ...

         Dette nettstedet er laget for å gi deg og andre interesserte en sjanse til å finne ut hva jeg har tenkt om emner som opptar meg. Om du fatter interesse, blir jeg fornøyd. Om du vil spørre om noe eller reagerer på noe du ser på disse sidene, ja, da blir jeg svært fornøyd. Som du skjønner er det ikke vanskelig å bidra til min fornøyelse ...

          Vennligst, OddR